Ulcerøs kolitt

Ulcerøs kolitt er en kronisk, oftest blødende betennelse i deler av eller i hele tykktarmens og endetarmens slimhinne. Sykdommen forløper som regel i perioder med forskjellig alvorlighetsgrad.

Forekomst
Ulcerøs kolitt begynner oftest i 20-40 års alderen og opptrer noe hyppigere hos kvinner enn menn. I Norge oppstår årlig ca 600 nye tilfeller. Sannsynligvis har mellom 5000 og 9000 nordmenn sykdommen. I omlag 5% av tilfellene debuterer sykdommen før 10 års alderen. Samme prosentandel har sin begynnelse etter 60 års alderen.

Kjennetegn (symptomer)
Ved sykdomsutbruddet endres tykktarmens funksjon på grunn av betennelsen i slimhinnen. Slimhinneforandringene gjør at tarmen ikke er i stand til å suge opp så mye vann og salter (elektrolytter) som normalt. Resultatet blir diaré, ofte med blod og slim. I den syke slimhinnen dannes som regel sår som gir ytterligere tap av blod og eggehvitestoffer (proteiner), og allmenntilstanden påvirkes. Etter symptomenes alvorlighetsgrad deles sykdommen i lett, moderat eller alvorlig ulcerøs kolitt.

Lett ulcerøs kolitt
Denne formen finnes hos om lag 30 % av de som får diagnosen. Symptomene er beskjedne. De sykelige forandringene er begrenset til nedre del av tykktarmen. Allmenntilstanden er ikke påvirket.

Moderat ulcerøs kolitt
Ca 60 % har denne sykdomsgraden når diagnosen stilles. Diaréen er mer uttalt enn ved den lette formen, men sjelden over 10 uttømninger i døgnet. Det finnes moderate mengder blod og slim i avføringen. I perioder registreres lett feber og moderat blodmangel. Det er liten sykdomsfølelse, og de vanligste plagene er slapphet og tretthet. Som regel finnes det sykelige forandringer i slimhinnen i større deler av tarmen.

Alvorlig ulcerøs kolitt
I omlag 10 % av tilfellene begynner sykdommen akutt med høy feber, hurtig puls og diaré med blod og slim. Det er oftest magesmerter og mer enn 10 avføringer i døgnet. Blodprosenten er betydelig nedsatt, og innholdet av proteiner og elektrolytter i blodet er lavt som følge av blod- og væsketap med avføringen. CPR stiger og temperaturen går opp. Nedsatt/manglende matlyst med redusert føde- og væskeinntak fører sammen med diaréen til uttørring og avmagring av kroppen og sterk sykdomsfølelse.

I de alvorligste tilfellene kan det oppstå utspiling av tykktarmen med sterke buksmerter (toksisk dilatasjon) og fare for at tarmen sprekker (perforasjon). Hele tykktarmen er som regel angrepet. Blodtrykket kan falle og føre til nedsatt nyrefunksjon (sjokk).

Hvordan stilles diagnosen ulcerøs kolitt?
Blodig diaré gjennom lengre tid vekker mistanke om ulcerøs kolitt. Vanligvis begynner undersøkelsen med såkalt rektoskopi, en «kikkertundersøkelse». Undersøkelsen muliggjør direkte inspeksjon av slimhinnen i endetarmen og nedre del av tykktarmen. Foreligger det ulcerøs kolitt er slimhinnen rødlig misfarget, oppsvullen og gjennomsatt av småblødninger, eventuelt ved siden av sårdannelse. Ved hjelp av en spesiell tang tas små prøver av slimhinnen (biopsi). Disse undersøkes i mikroskop med tanke på å finne forandringer som er karakteristiske for sykdommen. I noen tilfeller kan ikke slimhinneprøvene skille mellom ulcerøs kolitt og Crohns sykdom. Disse tilfellene kan kreve opp til flere års oppfølging før endelig diagnose kan stilles. Hos enkelte kan diagnosen først stilles ved operasjon. Samtidig med rektoskopien tas bakteriologiske prøver av avføringen for å utelukke infeksjon som årsak til sykdommen. I de fleste tilfeller vil man inspisere slimhinnen i hele tykktarmen for å se hvor stor utbredelse sykdommen har. Dette gjøres med kolonoskop, et langt, bøyelig «kikkertrør». Slimhinneprøver kan tas gjennom instrumentet. Røntgenundersøkelse av tykktarmen er lite egnet for å vurdere utbredelsen og graden av betennelse i slimhinnen. Blodprøver er viktig i utredningen av sykdommens alvorlighetsgrad, blant annet for å påvise om det er blodmangel og mangel på elektrolytter og proteiner i blodet. Diagnosen kan ikke stilles ut fra resultatet av blodprøver.

Forløpet av ulcerøs kolitt
Det er ingen kjent medisinsk behandling som helbreder ulcerøs kolitt helt. Kirurgisk behandling av alvorlig ulcerøs kolitt der hele tykktarmen fjernes, vil derimot gi varig helbredelse. Livskvaliteten bedres betydelig hos de aller fleste som fjerner den betente tykktarmen. Ledsagende symptomer fra andre organer kan hos noen vedvare, men som oftest i mindre grad. Som regel forløper sykdommen i dårlige og gode perioder. I enkelte tilfeller kan de gode periodene vare i flere år. Dette ses først og fremst hos dem som får kontinuerlig behandling med sulfasalazin eller lignende medikamenter. Hos mange forblir sykdommen begrenset til endetarmen og/eller nedre del av tykktarmen. I noen tilfeller brer slimhinneforandringene seg lenger opp i tarmen. Det er ikke uvanlig at hele tykktarmen kan være betent. Har sykdommen vedvart i mer enn 10 år, er risikoen for tykktarmskreft noe økt uavhengig av symptomene. Slimhinneprøver fra de forskjellige avsnitt i tykktarmen kan avsløre forandringer som kan utvikle seg til kreft (dysplasi eller forstyrret cellevekst). Det er derfor viktig å gå til regelmessig legekontroll. Hos gravide er forløpet av ulcerøs kolitt som hos ikke gravide. Svangerskap og fødsel går som regel normalt. Forekomst av spontanabort og barn med misdannelser er ikke økt.

Sykdommer i andre organer ved ulcerøs kolitt
Sykdommer i andre organer oppstår hos 10-15 % av de som har ulcerøs kolitt. Leddplager kan melde seg i alle ledd, også i de små leddene i ryggsøylen. I noen tilfelle finnes leddhevelse og smerter. Øyebetennelse ses oftest sammen med leddsymptomene, men kan også finnes alene. Hudlidelse som minner om knuterosen kan oppstå, oftest hos kvinner. Leversykdom kan oppstå ved alvorlig ulcerøs kolitt. I noen tilfeller utvikles alvorlige betennelser i gallegangene. Årebetennelse ses noe oftere hos personer med aktiv ulcerøs kolitt enn i den øvrige befolkning og krever spesiell behandling.

Hvordan oppstår ulcerøs kolitt?
Årsaken er ukjent. Det bemerkes at de sykelige forandringene, betennelsen og sårdannelsen er lokalisert bare til slimhinnen i tykktarmen. I motsetning til dette finnes forandringene ved Crohns sykdom både i tynn- og tykktarmen, og de omfatter hele tarmveggen. Dette tyder på at tykktarmens reaksjonsmønster ved ulcerøs kolitt er annerledes enn ved Crohns sykdom. Infeksjon, kosthold, miljøfaktorer og psykiske påkjenninger har vært diskutert som årsak, men man har ikke kunnet vise at det er noen sammenheng mellom disse faktorene og ulcerøs kolitt. Sykdommen er ikke smittsom. Arveanlegg kan spille en viss rolle, men i meget liten grad. Uten opphoping av ulcerøs kolitt i familien til begge foreldrene, er det ingen grunn til å engste seg for at barna skal få sykdommen. Forandringer i kroppens egen forsvarsevne (immunforsvar) kan være en årsaksfaktor. Hvordan det eventuelt skjer, er ukjent.

Behandling av ulcerøs kolitt
Målet med behandlingen er å få aktiv sykdom over i en rolig fase og å bedre livskvaliteten. I de fleste tilfellene oppnås gode resultater med medikamentell behandling. Ved alvorlig ulcerøs kolitt kan operativ behandling bli nødvendig, der hele tykktarmen fjernes.

Medisinsk behandling
Ved lett ulcerøs kolitt er medikamentell behandling ofte ikke nødvendig. Regulering av kosthold, spisevaner, levesett og arbeidsforhold er som regel tilstrekkelig. Det er viktig med regelmessig oppfølging av sykdommen. Aktiv moderat ulcerøs kolitt krever som oftest umiddelbar medikamentell behandling. Vanligvis velges sulfasalazintabletter som førstehåndspreparat. Dette brukes også som vedlikeholdsbehandling. Finnes sykdommen bare i endetarmen, kan sulfasalazin gis som klyster eller stikkpiller. Enkelte tåler ikke sulfasalazin på grunn av bivirkninger. For dem finnes gode alternativer i de såkalte «5-ASA»-preparatene. På det norske marked finnes flere slike medikamenter. Olsalazin og mesalazin inneholder sulfasalazins aktive stoff (aminosalisylsyre). «5-ASA»-medikamentene kan gis i større doser enn sulfasalazin. Alvorlig ulcerøs kolitt behandles også primært med medikamenter. Vanligvis velges kortikosteroider (preparater av binyrebarkhormon) i store doser enten som tabletter, eller tilført direkte i blodbanen. Som regel gis «5-ASA»-preparater i tillegg. Ved alvorlig ulcerøs kolitt er det alltid viktig å erstatte tapet av væske, næringsstoffer og elektrolytter. Dette skjer ved direkte tilførsel til blodbanen. Det er så å si alltid behov for overføring av blod (transfusjon).

Bivirkninger ved den medikamentelle behandling av ulcerøs kolitt
Sulfasalazin-preparatene gir dessverre i om lag 10% av tilfellene en overømfintlighetsreaksjon som gjør at du må stoppe med dem. Det vanligste bivirkningsmønsteret er utslett som klør og som kan være ledsaget av varmefølelse og feber. Man kan også føle et generelt ubehag. Mer alvorlig er det om sulfasalazinbehandlingen skulle gi halsbetennelse og feber. Kontakt da lege øyeblikkelig! I alle slike tilfeller er det bare å slutte helt med sulfasalazin. Har du brukt sulfasalazin i lang tid uten bivirkninger, er det lite sannsynlig at du vil utvikle slike reaksjoner. Personer med allergi har lettere for å få overømfintlighetsreaksjoner. Menn kan bli sterile så lenge de bruker medisinen, men fruktbarheten blir normal igjen når behandlingen avbrytes. Sulfasalazin kan trygt gis til gravide. Siden graviditet i seg selv gir en økt risiko for forverret sykdom er det ofte riktig å fortsette uforandret med sulfasalazin under svangerskapet. Imidlertid går noe av medisinen over i morsmelken, derfor gis helst ikke sulfasalazin siste uken før fødselen og mens moren ammer. Sulfasalazin kan hos noen gi mageubehag og kvalme. Dette motvirkes ved å bruke den tablettypen som kalles «EN» (entero-solubile) eller ved å ta tablettene sammen med mat. Slike bivirkninger kan også være forbigående. Hvis du tidligere har hatt allergiske reaksjoner på SULFA, skal du ikke ha sulfasalazin. Har du måttet slutte med sulfasalazin av disse grunner bør du skifte over til et «5-ASA»-preparat. «5-ASA»-preparatene har færre og sjeldnere bivirkninger. Noen «5-ASA» preparater kan gi diaré. Enkelte kan bli plaget av kvalme eller buksmerter.>br> Lengre tids bruk av store doser kortikosteroider kan gi forskjellige bivirkninger. De vanligste er «måneansikt», væskeopphoping i kroppen og stor vektøkning. Videre kan preparatene forårsake høyt blodtrykk og forhøyet blodsukker. Det kan oppstå benskjørhet, særlig hos kvinner etter klimakteriet. Barn kan få hemmet vekst.

Kirurgisk behandling
Kirurgisk behandling må foretas hvis ikke et tilfredsstillende resultat oppnås på medisinsk behandling. Vanligvis fjernes hele tykktarmen, og enden av tynntarmen (ileum) legges ut på høyre siden av buken (ileostomi, stoma = munn). Innholdet fra tynntarmen renner ut i en tettsittende pose som tømmes daglig etter behov (4-8 ganger). Ved riktig behandling holder huden seg fin og det kjennes ingen ubehagelig lukt. I mange tilfeller kan enden av tynntarmen skjøtes til den naturlige endetarmsåpningen. Det lages da som regel samtidig en innvendig pose av tynntarmen for oppsamling av innholdet. Avføring 4-5 ganger daglig. Denne operasjonsmetoden, «IAA», blir oftest anvendt når endetarmen er frisk nok.

Matveien.com mener:

Spis probiotika. Dette er de gode bakteriene i tarmen, som gjør slik at det blir riktig balanse og et mangfold av disse, i stedet for de skadelige.

Les om «Leaky gut syndrome» (Engelsk).

N-acetyl-glukosamin er et ekstremt nyttig tilskudd for crohns og kolittpasienter.
Se produkter på området her.
Glukosamin kan fås på resept fra lege, eller kjøpes i utlandet til eget bruk. Bør brukes med forsiktighet av diabetes mellitus pasienter.

Har man problemer med betennelser generelt er Omega 3 et must.

Ta candida og rensekur for mage/tarm.

Spis mengder av mat som inneholder inulin. Løksuppe er et meget godt alternativ.

Unngå sterkt krydret mat, helst bør man sjekkes for proteinintoleranser.

Spis mat med naturlig betennelsesdempende virkning. F.eks. Ingefær, hvitløk og gurkemeie.

Ved rådgivning om hva man kan gjøre med Ulcerøs Colitt: